Det er alltid så godt å kunne si: ”Hva var det jeg sa!” Og de som virkelig har rett til å si det nå er nordnorske politikere. Onsdag 31. oktober ble regjeringens Forsvarspolitiske Utvalg (FPU) sin rapport overlevert Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen. Hovedlinjene i rapporten er som ”snytt ut av nesa” på en rapport skrevet av Landsdelsutvalget (LU) på slutten av 90-tallet, ”Den besværlige freden”.
Gjennom ”den kalde krigen” var nordområdene den vestlige verdens ende. Det er det ikke lengre. Nå er det et viktig strategisk område for samarbeid og økonomisk utvikling. Men det er i dette område Norge har sine største strategiske utfordringer i sine nærområder. Her finnes flere uavklarte, internasjonale spørsmål: Svalbard-sonen og grenseforhandlingene mellom Norge og Russland i Barentshavet er to av dem.
Med uroligheter i de mest energirike områdene av verden, er også de internasjonale interessene for energiressursene i nord en utfordring for landet vårt.
På midten av 90-tallet ble det stilt spørsmål ved om hva vi skulle bruke forsvaret vårt til når den kalde krigen og beredskapen mot invasjon fra Sovjet forsvant. Svaret for nasjonale politikere og den øverste ledelsen i forsvaret ble internasjonal innsats. En beordring nordover ble nesten sett på som stillstand i en forsvarsmessig karriereutvikling. Da satte LU i gang en utredning om framtiden til forsvaret. Landsdelsens regionale politikere så at forsvarspolitikken gikk i feil retning. De var forutseende!
En nedbygging fra et mobiliseringsforsvar til et mindre innsatsforsvar var naturlig. Det var ikke lengre noen potensiell fiende i vår umiddelbare nærhet som kunne forventes å angripe Norge med store styrker. Men de nordnorske politikerne var også meget bevisste på den faren for framtidige konflikter som lå i kampen om ressursene i nord og uavklarte internasjonale spørsmål. Fra enkelte forskere og eksperter sørpå fikk de støtte. Men ikke fra dominerende politiske og økonomiske maktmiljø i hovedstaden. Ikke før det ble større fokus på energiressursene i nord som erstatning for vestens avhengighet av Midt-Østen som energileverandør. Og spesielt etter hendelsene i New York og Washington i september 2001.
”Den besvælige freden” ble aldri stuet bort i noen skrivebordskuff. Den ble alltid trukket fram når debatter om forsvaret kom opp. Den ble tatt lite hensyn til før arbeidet med den nylig avgitte rapporten fra FPU ble påbegynt.
Da regjeringen oppnevnte sitt forsvarspolitiske utvalg for å få innspill til den nye langtidsplanen for forsvaret, satte LU ned et eget utvalg for å kunne spille inn et faglig og politisk bidrag til FPU. LUs enstemmige rapport fra mai 2007, ble en kortere, men oppdatert utgave av ”Den besværlige freden”. Dette ble også en ”Bibel” for undertegnede som LU sin representant i FPU.
Å tre inn i et utvalg med så mange erfarne nasjonale politikere samt noen av de fremste ekspertene på norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk var en utfordring. Men med et tydelig mandat som bl.a. ba om fokus på nordområdene, ble det et intenst, men givende arbeid.
FPU sin rapport går i dybden på de utfordringer et lite befolket land som Norge har innen internasjonal politikk. Det var tidlig en erkjennelse i arbeidet at våre største nasjonale utfordringer ligger i nord. Samtidig har vi også utfordringer i sør med nasjonale styresmakter i Oslo og våre installasjoner i Nordsjøen. Dermed er en av konklusjonene at vi skal ha alle våpengrener representert i begge landsdeler.
Det er heller ingen umulighet at landet vårt i framtida kan bli angrepet. Ikke gjennom en stor invasjon, men fra stormakter som kan ønske å vise makt overfor oss i kampen om ressursene særlig i nord, der internasjonal lov ikke fullt ut er etablert. Dersom noe slikt skjer har vi i dag en så liten hær at vi ikke har kompetanse, reaksjonsevne eller utholdenhet til å kunne stå i mot i deler av året. Derfor anbefaler FPU å øke forsvarsbudsjettet med minst 1 mrd årlig. Disse pengene skal særlig brukes på å styrke hæren, og spesielt i nord.
Samtidig har hele vårt forsvar så få enheter nå at det bør gå mot en samling av våpengrenene rundt få baser og helst at de ulike våpengrener også er i nærheten av hverandre. Dette vil styrke mulighetene for at de kan øve sammen. Og dette er allerede best tilrettelagt i vår landsdel.
I offentligheten har media, og kanskje lokalpolitikere fått dominere med en lokaliseringsdebatt. Dette har ikke vært FPU sitt ønske. Utvalget berørte ikke stedsnavn. Vår oppgave var å trekke opp noen prinsipper som bør legges til grunn for valg av framtidige baser. Det var et ønske fra FPU at det ble en offentlig debatt om hva slag forsvar vi skal ha. Dessverre har ikke den kommet i løpet av den tiden utvalget arbeidet. Men vi ser konturene av den nå etter at utvalgets rapport er levert.
Nå er også FS07 lagt frem, der anbefalinger om lokaliseringsteder framkommer! Jeg håper debatten fremover vil gå mer på behovet for et sterkt, tilstedeværende forsvar i nordområdene, snarere enn en distrikts- og lokaliseringsdebatt!
Sist oppdatert fredag 09. november 2007 09:54
