Forsvarssjefen la for kort tid tilbake fram forsvarsstudien. Innholdet i denne varsler omfattende endringer i den strukturen vi kjenner fra forsvaret. I forkant av dette hadde forsvarspolitisk utvalg sagt sin mening. Felles for begge er at forsvaret i nord samlet kommer rimelig godt ut.
Slik sett kan man si at arbeidet som er gjort av bl.a. Landsdelsutvalget, har nådd fram til premissleverandørene. En annen innfallsvinkel er å si at man ser behovet for et sterkt forsvar i nord, spesielt i lys av store naturressurser i området og den økte aktiviteten i Barentshavet. I et slikt bilde er forsvaret i nord nasjonal sikkerhetspolitikk.
Indre Troms og Reitan utenfor Bodø er blant de stedene som er pekt ut som vinnere i forsvarssjefens studie. Reitan styrkes på bekostning av Jåttanuten og i indre Troms ligger det samlet an til økt aktivitet gjennom styrking av eksisterende aktiviteter og flytting av oppgaver fra andre baser.
Likevel, selv om Nord-Norge kommer godt ut sett under ett, er det til dels betydelige konsekvenser for enkelte lokalsamfunn som vi kan vente dersom forsvarssjefen forslag blir realisert.
Sørreisa i Troms ligger an til å miste 120 arbeidsplasser, noe som skulle tilsvare 15000 arbeidsplasser i Oslo om en korrigerer for befolkningstallet. Det sier seg selv at dette er dramatisk for en kommune som har regnet dette som sikre arbeidsplasser og som har tilpasset infrastruktur som eksempelvis skole og barnehager, til de ringvirkningene arbeidsplassene i ”hjørnesteinsbedriften” gir.
Også Porsanger kommune kan tape mye i denne saken. Porsangmoen som hadde opp mot 1500 man på det meste, blir redusert til tomme forlegninger som et skall av tidligere tiders aktivitet. Banak flystasjon foreslås opprettholdt, men som en stasjonsgruppe underlagt Bodø. Den strategiske beliggenheten gjør flystasjonen unik med tanke på forvaltning, redningsoperasjoner og håndheving av suverenitet i nord.
På Porsangmoen vil en stå igjen med en ubenyttet infrastruktur, som er optimalt tilpasset forsvarets og de alliertes behov for samordnede øvelser mellom våpengrenene. Det eneste som ser ut til å få aktivitet er Halkkavarre skytefelt, men da i form av fly som like gjerne har tatt av fra en base i et annet fylke for så å droppe lasten i landets beste øvingsfelt for slipp av flybomber.
Finnmark har tradisjonelt vært en viktig råvareleverandør både innenlands, men spesielt til eksport. Fisk, mineraler, elektrisk energi og nå gass og etter hvert olje er eksempler på dette. Felles for disse er at ringvirkninger i form av arbeidsplasser kunne vært større om mer av foredlingen hadde skjedd i fylket. På flere av områdene er vi på riktig veg med større verdiskapning i regionen.
Men, dersom Porsangmoen skulle bli lagt ned og området kun brukt til bombeslipp over Halkkavarre, vil det være et tilbakesteg der fylket på et nytt område blir en ”råvareleverandør” uten noen form for verdiskapning eller videreforedling i fylket.
Det gamle forsvarsfylket Finnmark står i så fall temmelig ribbet tilbake med kun grensevaktstyrken og heimevernet i Sør-Varanger som stående styrker. Aksepten for at forsvarets eneste hovedaktivitet knyttes til bombeslipp og båndlegging av store arealer, kan bli tynnslitt. Der man tidligere diskuterte ”forsvarets distriktspolitiske rolle” kan det tenkes at diskusjonen snur til ”forsvaret som distriktspolitisk belastning” så lenge vertskommunene ikke får noe igjen av aktiviteten forsvaret har i området.
Sist oppdatert fredag 16. november 2007 13:31
