Fra mitt kontorvindu i Alta ser jeg utover Bossekopkrysset, kanskje det mest traffikerte vegkrysset i Finnmark. Diagonalt over krysset ligger COOP kjøpsenter med tilbud for enhver smak. Svinger jeg blikket mot venste skimter jeg de to gamle bygningene til det første nordlysobservatoriet på Halde, Finnmarks første vitenskapelige kompetansemiljø. Og svinger jeg blikket litt mot høyre, hadde jeg sett ut mot Snøhvit om det ikke ikke hadde vært for furukrona som vakkert dekker himmelranda.
Mesteparten av det arealet som fanges av blikket, tilhører Finnmarkseiendommen, eller FeFo som det heter til daglig. Forkortelsen FeFo er sammensatt av to bokstaver i det norske og to bokstaver fra det samiske navnet -Fimarkseiendommen/Finnmárkkuopmodat –FeFo.
Denne lille ”utsikten fra FeFo” skal i grunnen handle om både et vegkryss, nordlysobservatoreiet, Coop’en, Snøhvit og furukrona. Så rart den enn høres ut så henger de på en måte sammen i mine tankespinn en novemberkveld i 2007.
Norge gikk svanger med FeFo i 25 år. Årene og debatten omkring retten til land og vann skapte et vell av forventninger til hva som skulle komme. Et vell som neppe noen løsninger kunne være i stand til å innfri. Før jul føder Norge et nytt nytt barn – blir det Hålogalandsallmenningen? Samme mor, men knapt samme far. Søskenlikhet – tja. Gled dere Nordland og Troms. Dere går spennende tider i møte. Alternativene dukker opp i offentligheta i adventa.
Ventetida er over. FeFo var venta av mange å bli et vegskille, et veikryss hvor viktige valg skulle tas. Valgene som FeFo gjør, skaper debatt, til dels hard og uforsonlig debatt. Mange hadde venta at skillelinjene i styret ville gå mellom styrerepresentantene utnevnt av sametinget og representantene utnevnt av fylkestinget. Så har ikke skjedd. I mindre enn en handfull saker har styret delt seg. Konsensus har vært rådende – viljen til å realisere FeFo på lovens grunnlag har vært stor i styret. Se framover.
FeFo er en sammensatt virksomhet som spenner over flere fagfelter. Stor eiendom på 45.000km2, men en liten organisasjoen med 33 ansatte pr dato. FeFo har tatt mål seg til å være av de beste på sine fagfelt. Ei ambisiøs målsetting for en dverg? Vi skulle så gjerne fra finnmarksposisjon vist at det er mulig å få ting til i Finnmark, starte noe her som er unikt, som på nordlysobservatoreiet. Men beholde det her. Logoen til FeFo er inspirert av nordlyset.
Dette landet går så bra for tida at det er komplett umulig å skaffe arbeidsfolk. Det er resultatene når vi teller opp erfaringene fra Snøhvit, Stockman og billig import i fra Kina og India. Dessuten vil de unge og velutdanna bo i byen, nær kaffelattemaskinen, og ikke i ei forblåst bygd. Skal det være slik når alt går bra? Som alle andre mangler FeFo folk, ingeniørene er blåst bort. Bondelaget sier i avisene i dag at de er redd bøndene søker oljen i stedet for å produsere mat. Så skulle vi oppleve også det i Finnmark.
Og så var det Coop’en da, hva har det med utsikten å gjøre. Jeg er så gammel at jeg husker da medlemmene heime i Dalen Samvirkelag stilte på varetelling på dugnad. Dugnadsånden regjerte norske byer og bygder. Varehandel og elektrisitet ble bygd ut etter en tanke om å forsyne landet med livsnødvendigheter. Forleden så jeg Coop Finnmark i en oversikt over virksomheter med størst bunnlinje siste år. Kraftselskapet stifta på dugnadsånd sto like i nærheten. Ja, vi er inne i ei anna tid. Markedet rår.
FeFo møter sterke forventninger om å drive ”forsyningspolitikk” overfor Finnmarks befolkning. Jakt og fiske skal være billig, ved skal være gratis, tomtene så billig at spekulantene kan trives. Er vi da ikke herrer i eget hus ? Er det da ikke vårt eget?
De kravstore tar ikke ansvaret for bunnlinja? Dette er spørsmål som ”rundjulte” styremedlemmer tumler med, ene og alene. Få endene til å møtes på folkelig mål. Den store far, staten, subsidierer ikke godseiere med solid evne til å overleve på egne ressuser. Forsyningspolitikk eller marked?
Her kommer furukrona inn med suset sitt. ”Du ska få en dag i mårå”, skrev salig Alf Prøysen, ”som rein og ubrukt står”.
Finnmark og Nord Norge har alltid vær råvareeksportør. Nå står vi overfor fantastiske muligheter som få andre. Vi har verdens rikeste kyst med fisk, gass og olje. Vinden som de fleste ikke liker, kan gi grunker kassa om heiser en propell. Det blinker i gull på vidda. Turister fra hele verden vil besøke oss og vår unike natur. Et nytt nord norsk oljeselskap har sett dagens lys og tar sete i Finnmark.
Ka vente vi på?
Alt peker opp og fram og der er flere dager ”austaførr”, sa gamlingen. De reine og ubrukte dagene kommer og de blir krevende.
Hiv dæ i kalosjan. Det e’ her det skjer.
Sist oppdatert fredag 30. november 2007 09:31
