Fire turbulente OL-uker er over, og påskeferien kan endelig begynne. Diskusjonene rundt NRKs OL-dokumentar har gått høyt i ettertid, og slik det ofte er med dokumentarer: det har vært noen ”avsløringer”, noen spissformulerte (og noen uheldige) utsagn har falt, og (eksisterende og ikke-eksisterende) konflikter er blitt nøret opp under.
Selv synes jeg dokumentaren var god. Men deler av debatten i ettertid, finner jeg, som politiker med sterk forkjærlighet og tilhørighet til Nord-Norge, svært provoserende.
Sentrale aktører i Oslo og Trondheim har gått ut og uttalt at det har vært foretatt et ”skittent spill” opp mot sentrale politiske miljøer, med utstrakt bruk av lobbying (!) fra Tromsø 2018 og organisasjonens støttespillere. Dette er intet mindre enn oppsiktsvekkende. Det har vært brei politisk enighet i landsdelen om å støtte et OL i Nord-Norge. Da bruker vi selvsagt våre politiske kontakter for å argumentere og hente støtte for dette. Flere partiet har vedtatt støtteerklæringer til OL i Tromsø på sine landsmøter – initiert av nordnorske politikere. Jeg, og flere med meg, har selvsagt tatt opp saken med politikere på ulike nivå, også nasjonalt - slik vi gjør med alle saker som er viktige for landsdelen. Dette er min plikt som politiker, det er derfor jeg er valgt inn som nordnorsk politiker på Stortinget, det er dette som er demokrati, og jeg har ikke tenkt å abdisere med å drive med politisk arbeid fordi Oslo og Trondheim valgte andre strategier.
Dessuten synes jeg det er ganske respektløst overfor det idrettstyret som tok beslutninga om å gå for Tromsø. Jeg har ingen tro på at de beste beslutningene fattes i et vakuum, der det ikke er debatt. Det var heldigvis debatt om hvor OL skulle arrangeres – selv deltok jeg i flere offentlige ordskifter med politikere fra både Trondheim og Oslo, senest den dagen da Idrettstyret skulle ta avgjørelsen. Jeg har så stor tiltro til de valgte medlemmenes integritet at de både var klar over det samfunnsansvaret de var med på å ta – fordi valget har store konsekvenser også utover det rent idrettslige – og at de tok avgjørelsen ut i fra faglige hensyn, og ikke minst hensynet til hvilken søkerby som har størst sjanse til å nå fram internasjonalt.
I ettertid har jeg registrert flere fra det sentrale østland – også egne partifeller – som nærmest har raljert over Tromsø-OL. Jeg håper at den politiske debatten framover ikke baserer seg på fordommer mot Nord-Norge, men på kunnskap, på erkjennelsen av at Idrettstyret har valgt Tromsø, og på en nasjonal tro på landsdelen. Til dette arbeidet trengs alle gode krefter fra nord, alle røster, og vi må fortsatt stå like sterkt sammen som vi har gjort hittil. Da kan vi flytte fjell.
God påske!
Sist oppdatert fredag 14. mars 2008 14:37
