I fiskerinæringen har vi alltid måttet forholde oss til usikkerhetsmomenter. Varierende bestander, uværsvintrer, høye drivstoffkostnader og varierende fiskepriser har vært, og vil være en del av hverdagen. Dette har vi vært vant til å takle. Den situasjonen vi nå er kommet opp i er derimot langt på vei en traumatisk opplevelse. For selv om havet koker av fisk og vi er midt i den beste sesongen, sliter store deler av flåten kaistolper. I mange områder har kjøpet av selveste ”nasjonalsymbolet” vårt, torsk stoppet opp.
Langs kysten biter en hel næring negler. Fiskerinæringen er langt mer enn bare fiskeren på havet. Mottaksanlegg, servicenæringer, ja hele kystsamfunn vil preges om denne situasjonen vedvarer. For mange skal inntektene fra de neste månedene danne grunnlaget for resten av året. Sesongen er nå. Fisken venter ikke på finanskrisa. Den forlater kysten igjen slik den alltid har gjort. De neste ukene er de mest kritiske. Da er vinterfisket på sitt beste og de totale landingene størst.
Situasjonen er uten tvil alvorlig. Allikevel tør jeg påstå at dette handler mye om psykologi. Med det enorme fokuset på problemene i verdensøkonomien kan selv den største optimist komme inn i krisemodus. Med en overforsiktig banknæring i spissen, sitter alle ledd i næringen midt oppe i et likviditetsproblem som holder hele systemet ute av funksjon. Rett nok kan vi krangle på minstepriser og konkurranse fra billig oppdrettsfisk fra Vietnam, men mangel på, og redsel for å bruke kapital er en vesentlig del av omsetningsproblemene. Jeg tror ikke at folk har sluttet å like torsk. Etter min mening må vi fortsette å tro at det produktet vi leverer er både etterspurt og eksklusivt ute i den store verden. Når markedet plutselig løsner må vi ha fisk å tilby. Vi må også se til at det produktet vi tilbyr våre kunder holder mål kvalitetsmessig. Nettopp et kvalitetsløft kan være en av de positive sidene med dagens situasjon. Organisasjonen hører daglig fra både flåte og mottaksledd om tiltak som gjøres for å optimalisere kvaliteten på norsk fisk. Dette er grep som jeg tror er både nødvendig, og som vil gagne Norsk fiskerinæring i fremtiden. For å komme ut av problemene med hodet over vannet kreves det en fiskerinæring som drar i samme retning. De signalene vi gir i Norge blir umiddelbart fanget opp av importører og konsumenter ute i markedet. Her har vi som aktører et stort ansvar. Myndighetene spiller også en rolle. Jeg forventer ikke at regjeringen kan løse alt, men vi trenger smørning i systemet. Heldigvis virker det som våre politiske ledere har tatt inn over seg de problemene vi sliter med, og ønsker å stå på næringens side. Sent, men godt!
Tross alt er det ting å glede seg over i Norsk fiskerinæring. De aller fleste av våre viktigste bestander er i god forfatning. Med noen få unntak er ressurssituasjonen historisk god. Det gjør at fremtidsutsiktene er lovende. Det viser også at Norsk fiskeriforvaltning stadig tar et steg i riktig retning. Landets største, og viktigste fornybare ressurs kommer fremdeles til å skape optimisme og glød langs kysten. Med godt mot og fokus på gode løsninger skal vi komme gjennom året 2009 også.
Sist oppdatert fredag 20. februar 2009 14:16
