Likevel – på tross av alle følelser rundt et OL som det aldri ble noe av – jeg følger selvsagt med hva som skjer der i Canada. Mer enn jeg har godt av. Jeg blir nemlig også småsur av dårlige resultater. For eksempel jaktstarten i skiskyting der Emil Hegle Svendsen hadde alle muligheter, og så gikk en jæ....svenske bort og vant.
Jeg kan altså innimellom bli like sur som Nordtugen. Forskjellen på meg og han er imidlertid fundamental; jeg skjeller og smeller så alle hører det! Ikke gjemme meg bort i kroken. Og så er det jo dette med at det kommer nye muligheter; bare se på Marit Bjørgen. Endelig lyktes det. Hun ga ikke opp.
Bør vi ikke ta en skikkelig omkamp om OL i nord? Vi slår oss rett og slett sammen med hele folket på Nordkalotten og så peiser vi på igjen. Ny OL-søknad. Jeg syns vi skal gjøre det. Ideen om OL i nordområdene er så god, og så viktig at vi bør følge den opp. Vi må gjøre som Helge Svendsen gjør akkurat nå. Nullstille oss fra forrige nederlag og gå for en ny seier. Om ikke i dette OL, så i det neste.
Riste av oss nederlag og få opp selvtilliten. VI vet vi er godt trent og vi vet at vi kan vinne. Det viktigste er at vi tror på oss sjøl og tror at seieren er innenfor rekkevidde.
Bare se hvordan finnmarkingene slår seg selv på brystet for tiden. NHO-leder Marit Helene Pedersen kan med stolthet fortelle Aftenposten at fylket er på topp når det gjelder verdiskaping pr innbygger. Tenkt det nu. Helt på toppen. Ingen grunn til å stå med lua i handa, men rette ryggen, sette på seg festnesen og fortelle verden at vi befinner oss midt i verden. Vi produserer og skaper velferd for hele landet.
Så nettopp derfor. Jeg vil ha OL på Nordkalotten. Verden vil se oss. Vi er i verden. Vi trenger et nytt felles prosjekt som samler i nord.
Sist oppdatert fredag 19. februar 2010 13:10
