Inkludering gir økt bolyst i nord

Selv om innflyttere utgjør en stor og betydningsfull andel av befolkningen i store deler av distriktsnorge, er de blitt viet lite oppmerksomhet i forskning, media og politikk. Dette er et paradoks, fordi å tiltrekke flere innflyttere har stor betydning for mange steder, likeledes om innflytterne velger å bli boende lengre enn de først hadde tenkt. Hjemme i nord bidrar til ny kunnskap på dette feltet. Boken handler om innflyttere og deres fortellinger om bostedsvalg og hverdagsliv i Havøysund og Vadsø i Finnmark.

Hjemme i nord bygger på feltarbeid i Vadsø og Havøysund, samtaler med kvinner og menn jeg har møtt i ulike sammenhenger, og dybdeintervjuer med 25 kvinner og 25 menn fra 31 innflytterfamilier. De fleste innflytterne jeg snakket med, fortalte at de i utgangspunktet bare kom for ett til tre år, men at de så av ulike grunner har valgt å bli boende lenger enn dette. Gjennom å studere deres fortellinger om arbeidsliv, familieliv, fritidsliv, lokalsamfunn og reisevirksomhet, undersøker jeg hvorfor det ble slik. Boken peker derigjennom på noen av de mange aspektene som bidrar til å skape bolyst for ulike innbyggere i nord.

Og, for å være helt konkret – hva kan vi som samfunnsengasjerte borgere gjøre for å bidra til at flere skal velge å bli boende i Finnmark og i andre distriktssamfunn mer generelt? Vel, det å jobbe for varierte arbeidsplasser i privat og offentlig sektor er en forutsetning. God infrastruktur og muligheter til å komme seg til og fra bostedet er også en forutsetning. Tilgang på bolig er en forutsetning. Gode velferdstilbud, barnehage, skole, fritidstilbud og kulturtilbud er også forutsetninger. Et annet viktig aspekt som skaper tilknytning og trivsel, er inkluderende stedsidentiteter. Det å skape bolyst handler med andre ord blant annet om å åpne grensene for hvem som får lov til å definere seg som for eksempel vadsøværing, finnmarking eller nordlending mer generelt.

Det er i denne forbindelse et paradoks at den offentlige debatten, og da særlig i Finnmark, i altfor stor grad preges av oppfatninger om at identitet og tilhørighet til fylket bør være basert på slekt og det å ha bodd på nåværende bosted over generasjoner. En slik forståelse stemmer i liten grad med det faktum at befolkningen i Nord-Norge generelt og i Finnmark spesielt både nå og tidligere har vært mobil og preget av jevn utskiftning. Det er selvfølgelig en del som har bodd på sitt nåværende bosted over lang tid, men flertallet har ikke det. For å fremme stedsutvikling i distriktene generelt og i Finnmark spesielt er det derfor viktig å ta fylkets innbyggere på alvor og sørge for å lage vide kategorier, slik at en finnmarking rett og slett blir en person som bor i Finnmark, og en nordlending blir en person som bor i Nord-Norge, uavhengig av slekt, hudfarge, dialekt og tradisjon. Så kan man kanskje være søring eller utlending i tillegg. Om en ønsker en positiv utvikling i distriktene, er det med andre ord viktig å stadig skape positive, åpne og inkluderende stedsidentiteter, samtidig som at en satser på å formidle de spesifikke fortrinnene som kjennetegner det å bo på ulike mindre steder. Klarer vi dette, vil flere kvinner og menn oppleve det frigjørende og godt å bo i nord, og flere som bosetter seg her, vil kanskje begynne å oppfatte sitt nåværende bosted som et blivende trivselssted både her og nå, og fremover i tid.