Dagens inntektsutjevning – å ta fra de fattige kommunene!

Dagens inntektssystem for kommuner og fylkeskommuner har to tilskuddsformer som de sentrale, inntektsutjevning og utgiftsutjevning. Systemet ble endret fra og med 1994 ved at de spesielle satsene for Nord-Norge ble tatt ut av inntektsutjevningen og det ble innført et eget Nord-Norge tilskudd med tilskuddssatser i faste kroner per innbygger.

LU har gjennom Moen-utvalgets hovedrapport fått frem faglig argumentasjon som tilsier at dette Nord-Norge tilskuddet bør videreføres, til tross for at Borge-utvalget vil fjerne det.

Moen-utvalget har nylig fått laget en ny forskningsrapport som tar opp to sentrale spørsmål i inntektsutjevningen for kommunene:

· Hvor god er begrunnelsen for å fortsatt å ha en kompensasjonsgrad i inntektssystemet? Hovedbegrunnelsen fra myndighetene har vært at et system med kompensasjonsgrad kan gi insentiver for næringsutvikling.

· Hvilke virkninger har dette?

Rapporten, skrevet av professor Knut Ingar Westeren ved høgskolen i Nord-Trøndelag, viser at innføringen av kompensasjonsgrad er et omvendt «Gjest-Baardsen» prinsipp i den forstand at man tar fra de fattige og gir til de rike.

De fattigste målt i skatteinntekt per innbygger, fra Kautokeino med 53,89% og Fosnes på 56,14% til Voss med 88,47%, vil relativt sett tape i forhold til de rikere kommunene som mottar inntektsutjevning. Nå er det gjennomført flere endringer av inntektsutjevningen etter 1999, men det prinsipielle poenget er at et system med kompensasjonsgrad fordeler i disfavør av de fattigste. Systemet er ”lønnsomt” for de kommuner som har en skatteprosent per innbygger i forhold til landsgjennomsnittet, som ligger over 88,8 %. De kommuner som ligger under denne prosenten er tapere.

Westeren finner også at systemet for inntektsutjevning ikke betyr noe heller når det gjelder kommunenes næringsmessige engasjement: Kommunene gjør så godt de kan når det gjelder næringsutvikling – uansett inntekter.